Historien om skotsk whisky begynner i 1494. Skattejournaler fra dette året viser at ble destillert sprit på byggmalt ved Lindores klosteret i Fife. Munkene brukte den latinske betegnelsen aqua vitae (livets vann), men på folkemunne var navnet det gælisk uisge beatha. Man kan tenke seg hvordan dette gradvis har blitt trukket sammen til uisgebah og så whisky. Whisky, eller livets vann, ble tillagt helsebringende egenskaper, men ikke minst var dette en måte for bøndene å bevare verdien av en råvare (bygg) som ellers kunne ha råtnet og blitt borte. Destillasjonskunnskapen spredte seg gradvis fra klostrene til befolkningen for øvrig og innen unionen mellom England og Skottland var whisky en viktig del av den skotske kulturen.
All skotsk whisky må inneholde minimum 40% alkohol, må være lagret i Skottland i minimum tre år på fat som ikke overstiger 700 liter.
